Tyrkia er ett av verdens eldste vinland, selv om det i perioder har vært tilnærmet glemt.
Hovedområdene for vinproduksjon er i dag Tekirdag, Canakkale og Izmir i vest, Kappadokia midt i landet og Malatya, Elazig, Diyarbakir og Mardin i Sør-Øst.
Det finnes flere vulkanske druedyrkende områder i Tyrkia, men Kappadokia er den mest kjente, der den ligger på et høy platå med ikoniske, vulkanske fjellformasjoner.

På begynnelsen av 1900-tallet var det i stor grad den greske befolkningen i Det osmanske riket som sto for vinproduksjonen, da muslimer ikke hadde lov til å drikke alkohol. Med befolkningsutskiftningen på 1920-tallet forsvant både denne befolkningen og kunnskapen om vinproduksjon. Den moderne, kommersielle vinproduksjonen i Tyrkia, som nå drives av etniske tyrkere selv, oppsto på 1940-tallet. Den begynte langsomt og var av tvilsom kvalitet. På 1990-tallet bidro imidlertid statlige støtteordninger til at små vinprodusenter kom i gang og til at man gikk fra kvantitet til kvalitet. Den statlige støtten har dessverre avtatt, som du kan lese nederst på siden.
Tyrkia produserer ca. 8 millioner liter vin i året per i dag.

Kappadokia
Det tar ca. en times flytur fra Istanbul og komme seg til Kappadokia, også kalt juvelen i det sentrale Tyrkia, som ligger mellom svartehavskysten i nord og Taurus-fjellene i sør samt elvene Halys i vest og Eufrat i øst. Navnet Kappadokia kommer opprinnelig fra gammelpersisk og betyr «landet med de vakre hestene».
Det er vanskelig å ikke la seg forelske i dette fantastiske landskapet med surrealistiske fjellformasjoner, også kalt “fairy chimneyes”, jordpyramider* og nettverket av underjordiske byer og grottekirker.
Disse “fairy chimneyes” eller fe-skorsteiner, eventuelt eventyrskorsteiner som kanskje er en bedre oversettelse, er skapt av den vulkanske jordskorpen og er et resultat av en geologisk prosess som startet for millioner av år siden. Gamle vulkanutbrudd dekket regionen med tykk aske, som senere størknet til en myk bergart kalt “tuff”. Da de naturlige kreftene fra vind og vann (erosjon) gjorde sitt arbeid, var det bare de hardere elementene som ble igjen og dannet “eventyrskorsteinene” som i dag strekker seg så langt som 130 meter opp i luften.
Men det er også menneskelig oppfinnsomhet og håndkraft som har gitt Kappadokia sin magiske estetikk. Under romertiden flyktet nemlig forfulgte kristne til Kappadokia (nærmere bestemt byen Göreme), og de innså at fjellene lagd av tuff var et nyttig og formbart materiale. De gjorde derfor det mest logiske: å bygge et nettverk av håndlagde huler, boliger, kirker, staller og lagerbygninger, alt sammen gravd inn i det myke fjellet.
I dag er det fremdeles tydelige tegn på tidligere tiders liv i det intrikate nettverket av håndlaget stein: stallene med håndtak som ble brukt til å tjore fast dyr, malerier på veggene, vegger med hull for luftsirkulasjon og svarte vegger som en gang var kjøkken. Noe av det står i dag tomt på grunn av jordskjelvfare, mens andre har blitt omgjort til hoteller og butikker, samt selvfølgelig kulturelle rom og bygninger som turistmål.
Det som er mindre kjent er at Kappadokia har en historie som et viktig vinsenter fra tiden før Kristendommen, hvor faktisk noen av verdens første vinlover ble innført. Det er dessverre slik at under et muslimsk styresett som Tyrkia er under i dag så blir ikke promotering av vin og alkohol prioritert til turistene, men det finnes mange vinhus og lokale mennesker som gjør en god jobb i både å produsere vin, samt lære bort kunnskap om og selge lokal vin.

Det finnes spor etter drue- og vinproduksjon fra minst 3000 f.Kr. i yngre steinalder, og spor etter liv 3000 år før det igjen, men det var hettittene, en gammel gruppe indoeuropeere som dannet et imperium i Anatolia rundt 1600 f.Kr., som satte vin på kartet i Kappadokia. For dette folkeslaget var vin både et næringsmiddel og en viktig del av det sosiale, kulturelle og økonomiske hverdagslivet. En annen relatert næring som Kappadokia fortsatt er kjent for er keramikk; Hettittisk solkanne er den mest kjente av disse lokale varene.
For å indikere at denne kannen stammer fra hettittene, brukes ordet “hettittisk” i produktnavnet. Solen var hetittenes første gud, og derfor laget de denne kannen for å symbolisere ham og brukte i religiøse sermonier. De var også blant de første sivilisasjonene som innførte lovgivning om vindyrking. Inskripsjoner på kileskrifttavler viser at i tillegg til at det fantes private vingårder, eide også staten og templene vingårder. Vinene ble gruppert i kategorier (ung, gammel, tørr, søt, rød osv.), og det ble arrangert årlige druehøstfestivaler i regionen. Vin spilte en så viktig rolle i hettitternes rike at landet deres ble kalt “Wiyanawanda”, som kan oversettes til “vinrankenes land”. (Ordet “wiyana” kan være en forløper til mange moderne språks ord for vin). Hettittenes samfunn gikk til grunne rundt 1200 f.Kr. Ulike produkter i keramikk er å finne over hele regionen, den “røde elven” er et yndet punkt å hente leire til produksjon av terrakotta og keramikk.

Det sier seg selv at det er ekstreme forhold å dyrke druer i i Kappadokia, med et så tørt og ugjestmildt landskap og kokende temperaturer om sommeren og snø og temperaturer helt ned til -15 – -20 om vinteren (det er faktisk skiturisme i Kappadokia). Det er derfor fascinerende å se vinmarker opp mot 1500 meter over havet, med både lokale druer som Emir, men også internasjonale varianter som Chardonnay. Man finner både nyplantinger av druer, samt 150-200 år gamle upodede vinranker. Vinmakerne forteller her, som i alle andre vinland, at de merker klimaforandringene, i 2023 hadde de for eksempel vinterregn i juni når det eller skulle være varmt og tørt. Når det kommer til naturvin i Tyrkia så er det mange som er interessert i det, dette er dessverre noe regjeringen (hvert fall) ikke støtter, da man må tilsette sulfat for å få det godkjente seglet man ser på de fleste vinene.
Og hulene regionen er så kjent for? De er selvfølgelig perfekte å lagre vin i.

De mest kjente hvite druene:

• Emir. Denne druen er unik for Kappadokia og har vært bruk siden hettittenes tid. Emir trives i regionens vulkanske jordsmonn og nyter godt av det unike mikroklimaet: stor høyde, varme dager og kjølige netter. Navnet kommer fra “emir”, det lokale ordet for militær leder, prins eller sjef. Druen viser en frisk og deilig stil i vinene og kan være ganske så elegant om produsert riktig. Mest brukt i hvitvin og musserende vin, fatlagres svært sjelden. Hos vinhuset Turasan i Ürgüp gros Emir på 1400 meter over havet, og sammen med Kocabağ regnes de som de beste produsentene for denne druen. Den modner sent, kan lett være utsatt for botrytis, er ikke ansett som særlig lagringsdyktig. Druen står for ca. 25% av av totale vindruer produsert i Kappadokia.

• Narince. Denne er også lokal i Kappadokia og det er ofte to stiler av denne druevarianten; fatlagret og lagret på stål. Navnet betyr “delikat” (fra det tynne drueskallet), og løvet brukes i matlaging. Visstnok er bladene så populære at de koster mer per kilo enn selve druene, og vinhusene må betale for at bladene ikke plukkes av (bladene modnes før druene)… Narince har en floral og ferskenpreget stil, mineralsk og syrefrisk. De fatlagrede som er produsert med god kvalitet er riktig så gode, Turasan sin premiumvin Seneler Narince er et godt eksempel. Den modner sent, kan lett være utsatt for botrytis og er lagringsdyktig.

Røde druer:

• Kalecik Karasi. Både navnet på druen og navnet på vinen, oppkalt etter Kalecikdistriktet i Ankara hvor den kommer fra. Dette er en drue som er kjent for å produsere noe av Tyrkias beste vin og har sett en økende popularitet de siste årene. Den kan i noen grad sammenlignes med Pinot Noir når det kommer til frukt, men har noe røffere tanniner. Den var nesten utdødd frem til 1970-tallet, da druen ble gjenopplivet av professor Dr. Y. Sabit Ağaoğlu.

• Okuzgözü. Navnet betyr “okseøye” og viser ofte en frisk drue og vin, lett i både farge og smak. Minner litt om Gamay i Beaujolaisstil. Denne druen er typisk for øst-Tyrkia, men dyrkes over hele landet. Den er mye brukt i rosèvin i tillegg til rødvin.

• Bogazkere. Denne druen dyrkes i hele Tyrkia. Det er en konsentrert og tanninrik drue, ofte sammenlignet med Tannat. Har ofte preg av tørket frukt. På grunn av det høye tanninnivået blandes Boğazkere ofte med andre svarte druer, særlig Öküzgözü. Boğazkere kan imidlertid være en fyldig vin med smak av røde og svarte bær ledsaget av urter, krydder og lær når den er laget på en god måte og myknet med eikelagring.

Det er også populært med franske druevarianter, Bordeauxblender og også noen spenstige valg som Tempranillo.

Når det gjelder fremtiden for Tyrkia som vinland så er det vanskelig å forutse hva som kommer til å skje de neste årene. I følge de lokale i vinindustrien, som for øvrig ikke snakker alt for høyt om disse temaene, mener at utviklingen går sakte på grunn av den sittende presidentens holdning til alkohol, men har troen på at det kan forandres med tiden og en yngre generasjon.
Under Erdoğan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP), som har sine røtter i politisk islam, har avgiftene på alkoholsalg skutt i været.
Holdningen til vin og vinproduksjon, samt alkohol generelt blant styresmaktene er nok ikke unikt for Tyrkia, men gjelder alle land med et muslimsk styresett, ett annet eksempel er Marokko.
Ifølge flere undersøkelser i privat sektor drikker bare rundt 20 % av tyrkerne alkohol regelmessig.

Mer informasjon om vinrutene i Tyrkia finner du her.

*Disse finnes over hele verden, det er slanke pyramider eller søyler som er dannet i fast morene-masse ved erosjon som følge av nedbør. Som regel ligger det en større eller mindre stein på toppen; den har beskyttet pyramiden mot direkte nedbør og gjort det mulig å danne de ofte ganske merkelige formasjonene. Mest kjente jordpyramider i Norge er Kvitskriuprestinn i Uladalen i Sel kommune.